Jeg skulle likt å ha en unnskyldning for hvorfor jeg ikke har skrevet noe på 4måneder eller noe sånt…men det har jeg ikkeMOVING ON

Sitter i pizzaland akkurat nå med spysjuka. Har vært hjemme fra skolen tre dager og har sett så og si alt av snåle dokumentarer på youtube, så det er vel på tide å blogge.

Så jeg får vel bare begynne med the basics av livet mitt her;

Spiser pasta hver jævla dag. I hovedsak har vi 3 måltider i Italia. Frokost kl 7 eller 10(kommer an på om det er skole eller ikke), som bare er  melk og kjeks etter min mening. Lunsj kl 2, som er pasta og vanligvis noe slags kjøtt med tilbehør etterpå(altså en middag etter min mening) Og sist middag som er ca kl 8 eller 9 og det er stort sett det samme som lunsjen. Pasta til forrett med noe annet kjøtt eller noe slikt etterpå.

Jeg bruker vanligvis å ta med noe jalla på skolen også, men vanligvis gidder jeg ikke å spise det. Man skulle tro at jeg alltid ville være sulten siden det er 3 måltider i en dag, men vanligvis ikke siden måltidene er så store, og hvis jeg er sulten er det bare å stikke å hente seg kjeks og melk selvsagt.

Brødskiver er ikke en stor greie her…de har ikke pålegg bortsett fra ost og kjøtt, men de spiser ikke det på noe slags brød, de sitter bare å mauler det alene.

Jeg går på Liceo Artistico Instituto d’arte og trives superbra! Jeg har ikke klart meg 10 måneder i det skolesystemet her uten de hellige timene hvor vi får tegne eller gjøre noe kreativt.

En god del av fagene jeg har er ubrukelige for meg i Norge så det føles litt bortkastet å sitte å studere det når jeg i tillegg har Norsk, Psykologi, Italiensk og Fransk som jeg må studere alene utenfor skolen, men siden fag som Storia dell’arte og Lettere f.eks ikke teller så trenger jeg ikke bekymre meg så utrolig mye hvis jeg får en dårlig karakter. Men jeg har ikke helt forstått om jeg kan få året godkjent uten superduperbrae karakterer i alle fagene for det virker som om skole er veldig høyt verdsatt her. Jeg slepper heldigvis å ha kjemi og geometritegning! Og jeg skal kanskje få lov til å gjøre den norske matematikken istedetfor den de gjør her. En ting må du vite hvis du drar til italia: IKKE SUG I MATTE.

Lærere her er veldig gammeldagse også, i forhold til de i Norge. Man må alltid si “Scusi, prof/professore/professoressa” som er så høflig at jeg føler meg som en statisti en gammel Emil film eller noe sånt. Alt er veldig formelt liksom. Ikke noe “Tove! faen jeg skjønner ikke det her, kom å hjelp meg!” men “Beklager så mye min gode madame, men kunne de ha hjulpet meg med disse oppgavene.”

Dere vil vel også ha litt info om heimen min her. Jeg har en far som er kirurg, en mor som er sykepleier og to versbrødre. Den ene av de er i USA på utveksling akkurat nå så det er bare meg og den andre vertsbroren som er 12 år. Perfect match. Heldigvis forventer ikke familien min at vi skal være bestevenner og at jeg skal hjelpe han med leksene osv. Jeg husker selv hvordan det var når jeg var 12 år og jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville hatt så stor interesse i en utvekslingstudent som kom til huset mitt. Man vil liksom gjøre sin egen greie og hate foreldrene sine og alle de andre fantastiske tingene som kommer med 12års alderen. 

Jeg har også en hund(Rambaldo) og en katt(Zeno) som jeg mater hveer kveld kl 7:30. Punktlighet folkens!

Det er også en bestemor med i bilde. Moren til vertsmoren min kommer i ukedagene for å lage lunsj til meg og vertsbroren min, noe som jeg synes er kjempesnilt og koselig. Dessverre kan hun ikke et ord engelsk så jeg husker de første ukene hvor hun snakket til meg på italiensk non stop og jeg smilte og spiste uten å skjønne en dritt. Heldigvis er hun typen som bare kløp meg i kinnet ba meg spise hver gang jeg så på ho med tomme øyne etter at ho sa noe, haha.

Vi er 8 utvekslingstudenter i Firenze for øyeblikket, men dessverre drar to av de denne helgen. Eveline(Belgia) og Nele(Tyskland) er 3 månedersstudenter og deres “år” er over nå:( jeg kommer til å savne de, men heldigvis har vi en facebookgruppe hvor vi kan holde kontakten.

De andre utvekslingsstudentene er:
Beam(Thailand)
Angel(Den Dominikanske Republikk)
Zsolti(Ungarn)
Freja(Danmark)
Nastya(Russland)
og ofc moi fra gode gamle Noreg.

Jeg er bedre venn med de andre utvekslingstudentene enn de i skolen tror jeg. Det er liksom noe helt annet siden vi alle kan kommunisere med hverandre på engelsk, og vi er alle i samme båt, vi har de samme problemene, bekymringene osv. Og ikke minst har vi alle en form for interesse i de andres land.

Morsomheter på en afscamp for alle utvekslingsstudentene i Toscana som var for en stund siden

I skolen har jeg ikke en eneste gang blitt spurt om noe angående Norge annet enn om jeg savner Norge og om skolen er annerledes. Dette er tilfellet med de andre utvekslingsstudentene også, og ingen av oss skjønner hvorfor. Her kommer vi til italia med våre eksotiske språk og spennende kulturforskjeller og ingen vil spørre om noe. I mitt tilfelle er jo dette også en bra ting siden jeg ikke vet en dritt om Norge. Det har ikke vært få awkward moments etter at familien min spør meg om noe angående Norge eller byen min. her er noen herlige eksempler:

De spurte meg hva slags typisk norsk mat jeg liker, jeg sa først taco men det er ikke norsk nok (pfh!), så jeg endret det til Fiskeboller i kvit saus. Deretter spurte de meg hva slags fisk som var i det, og jeg kunne ikke svare de fordi jeg aner virkelig ikke…

De spurte hva folketallet i byen min er, jeg sa jeg husker ikke om det er 10 000 eller 1000. Det er 6500..

De spurte om religionen i byen min er ortodoks eller protestantisk og jeg måtte si at jeg har ingen anelse og brukte unnskyldningen at jeg ikke er religiøs.

De spurte om hva hoveddelen av befolkningen jobbet med i byen min. Jeg gjetta fisking men det er ganske sikkert feil, og jeg la selvsagt til at jeg veit egentlig ikke.

Moralen er Lær deg dritt om landet ditt før du drar.

Mange er sikkert spent på å høre om jeg kan snakke italiensk som rett fra en såpeopera eller noe slikt. Svaret er selvsagt, mjæ.

Jeg kan forstå samtaler når folk snakker, jeg kan spørre om ting som feks hvor er …. eller går denne bussen til … osv. Jeg kan holde samtaler meg folk, ta telefonen hvis den ringer, og jeg kan endelig forstå litt av undervisningen! Jeg husker enda den aller første gangen jeg møtte familien min på stasjonen og faren min da “tutto bene?” og jeg sa “hæ?” og alt håp de hadde om at jeg hadde studert litt italiensk på forhånd døde foran øynene mine.

De første ukene snakket jeg kun engelsk og jeg tror jeg ikke bekymret meg for mye over italiensken. Faren min kunne engelsk så jeg snakket stort sett med han. moren min kunne bittelitt engelsk så det var litt awkward.

Jeg hadde italienskkurs 3 ganger i uken med de andre utvekslingstudentene men av en eller annen grunn tok jeg aldri i bruk italiensken min mye. jeg sa Boh(jeg veit ikke) Sì, no etc men jeg skammer meg virkelig over at jeg ikke prøvde hardere, for etter ca 2 måneder fikk vi høre fra italiensklæreren at min familie og et par andre hadde klaget over at vi ikke snakket noe italiensk. Jeg kom hjem til middag den kvelden og sa at nå ville jeg kun snakke italiensk og ikke noe engelsk. de ble glade og siden da har jeg kun snakket italiensk. Det er vel ca en måned siden nå tror jeg. Jeg forteller de om dagene min om tanker osv på italiensk nå og til tross for at det var litt frustrerende i begynnelsen så blir du bedre hver eneste gang du snakker med noen.

Jeg har en huuuge blå ordbok som jeg slenger på bordet hver gang vi spiser og hvis jeg ikke vet hva et ord betyr så leter jeg det opp eller så ber jeg de forklare meg det på italiensk.

Nå har jeg også kommet til det punktet hvor jeg har bedt de fortelle meg hver gang jeg sier en setning feil. Fordi nå er det snakk om å prøve å fikse slike småfeil med ord som la, le, a, alla osv. Fordi hvis jeg begynner å si en ting å de aldri retter meg på det så tror jeg selvsagt at det er riktig.

Er det noe spesielt du vil jeg skal blogge om eller noe du lurer på er det bare å kommentere!

Til neste gang, ciao!