sono stupida

Dette begynner å bli pinlig.

Jeg aner ikke hvorfor det er så utrolig vanskelig for meg å oppdatere bloggen min på en jevnlig basis. Jeg skulle gjerne likt å si at hverdagen min er fylt med å gå på diskotek med kjekke italienere og fly rundt i firenze sentrum, men ærlig talt er jeg enten på skolen, italienskkurset eller så sitter jeg hjemme å  chiller eller gjør lekser.

Jeg var faktisk litt bekymret for en stund siden fordi jeg ikke har vært ute med de i klassen min unntatt én gang. Nå ser jeg bort ifra en god venninne jeg har fått i klassen min, jeg har vært ute med henne og hjemme hos henne mange ganger.  Jeg spurte foreldrene mine om dette og de fortalte meg at det var ikke unormalt å ikke gå ut med vennen fra skolen her. De fortalte meg at sønnen deres på 16, som er på utveksling i amerika, heller ikke gitt ut med vennene sine fra skolen noe særlig. PUH liksom her satt jeg å tenkte at jeg mot alle odds var lame eller noe sånt..

Det at jeg ikke går ut med de betyr selvfølgelig ikke at jeg har en god connection med de på skolen, jeg har det utrolig morsomt med de, lærer de engelsk mens de lærer meg å snakke ekte fiorentino(altså dialekten i firenze) Hver onsdag når vi er på skolen til 5 så er det mer koselig og morsomt en tungt, vi har gym hvor vi som oftest spiller volleyball og morer oss over de(inkludert meg) som mildt sagt suger.
To fritimer hvor vi stikker på supermarked og jeg kjøper godteri som jeg deler med de andre.

Godteriutvalget i Italia suger forresten. De har liksom en liten hylle bortgjemt hvor de har slengt inn alt av godteri. Her er det ikke noe som på spar i Brønnøy med sjokoladeseksjon, smågodt, potetgull og guds beste kreasjoner så langt øyet kan se.  Jeg lever stort sett på kinder bueno og chuppa chups. Kjærlighet på italiensk er btw lecca lecca som betyr slikk slikk.

Mens vi snakker om italiensk så kan jeg oppdatere dere med at min nå er utrolig bra synes jeg selv. Jeg skal ikke engang prøve å være ydmyk om det her, for jeg har gått fra helvette å tilbake i løpet at disse månedene, men nå som jeg endelig kan snakke føles det ubeskrivelig godt. Jeg gikk ifra å stirre blankt på verts foreldrene mine når de spurte meg om alt gikk bra på stasjonen til å ha dype samtaler om filosofi og dagens samfunn med folk. Jeg tar meg selv i å tenke og snakke til meg selv på italiensk uten å tenke over det. Det var utrolig vanskelig i begynnelsen siden hvert verb har en ny form avhengig av hvilket subjekt det går til, men siden det har et mønster så setter deg seg i hjernen din nokså fort hvis du fortsetter å øve. Jeg snakker også mer avslappet føler jeg.

Eksepsjonelt eksempel:

En jente i klassen min skumpet borti meg og sa Scusa(unnskyld) og jeg svarte på tull Scusa un cazzo! som bokstavelig talt betyr unnskyld en kuk, men i overført betydning er mer som, faen ta unnskyldningen din! Jeg fikk en velfortjent high five og ros. En ting jeg liker nå er at jeg kan være morsom på italiensk. De første månedene følte jeg meg som en forbanna robot når alt jeg kunne si var hvor er doet, hvordan går det osv. Nå kan jeg tulle og lage vitser på et nivå som er mye nærmere deres.

Som jeg sa tidligere er jeg ikke så mye ute med de andre i klassen min, men jeg er utrolig mye ute med de andre utvekslingstudentene siden vi alltid har snakket engelsk med hverandre og vært der for hverandre fra starten av.
For litt siden var vi på en kino kalt Odeon hvor de viser alle filmer på originalspråket! Vi så jenta med dragetatoveringen, som var UTROLIG bra. Jeg gikk bokstavelig talt ut rett etterpå og kjøpte første og andre boka i millenium serien og har nettopp lest ut første boka.

La oss snakke om skolen. Matematikk er som alltid komisk vanskelig og jeg har nesten sluttet å bry med når jeg får tilbake en test med masse røde streker og karakteren 3 (av 10) på. Jeg har fortalt de i 5 måneder når at jeg MÅ gjøre det norske programmet, men lærerinna mi har nekta meg så filosofien min for øyeblikket er at hvis hun ikke bryr seg så skal faen ikke jeg bry meg heller. Jeg skal begynne å jobbe i den norske matteboka jeg fikk fra norge istedet. Heldigvis klarte hu å dette ned en trapp å knekke 4 ribbein så vi har ikke sett henne på litt over en måned nå, og det er enda usikkert om hun kommer tilbake. Jeg håper selvfølgelig ho aldri kommer tilbake, siden vikaren er yngre og en mann så kanskje han skjønner litt bedre situasjonen.
Problemet med skolen min er at dette er den første gangen de har en utvekslingstudent så de vet ikke helt hva de burde gjøre så noen av lærerne har rævva fremgangsmåter, mens andre har forstått det litt bedre. F.eks denne mumien jeg har i matte sa den aller første dagen(når jeg fikk en i klassen som kunne engelsk til å fortelle henne at jeg var en utvkeslingstudents)sa at det dreit ho i og ville at hvis det var sånn at jeg ikke kunne italiensk osv så skulle jeg sette meg bakerst og være stille i timene hennes. Nice.

Istedet så er lærerne i kunst historie og italiensk ganske snille, de gir meg noe å studere og avhører meg i det. Engelsk er barnemat, folk rundt meg griner når de får tilbake prøvene med grusomme karakterer og jeg bare sitter der like a baws med min 9 1/2 av 10 . Jeg gjør selvsagt feil også siden det vi holder på med er Present perfect, simple past osv , oppbygning av setninger, noe jeg ikke kan en dritt av. Det er som om noen hadde spurt meg om dette når det gjaldt norsk. Jeg kan prate norsk, men jeg aner ikke reglene i språket. Heldigvis klarer jeg stort sett å gjette meg fram til hva som er riktig og får 8 eller 9.

I morgen reiser jeg på AFS camp her i firenze for alle studentene i toscana så jeg slepper heldigvis å dra på skolen Gleder meg kjempemasse til å møte de ande studentene igjen!

Jeg lover at det ikke skal bli like lenge til neste gang for det er enda tusenvis av ting å skrive om italia:)