You are currently browsing the tag archive for the ‘dyretolk’ tag.
Huff, nå er jeg deprimert. Så mye smerte og tristhet i livet til sinko. Neste gang jeg ser han, skal jeg kose med han, og fortelle han at det er greit, og at jeg elsker han for den han er og ikke fordi han var Andreas sin katt. Jeg er ganske sikker på at hvis jeg hadde lest det alene, hadde jeg begynnt å gråte, men de andre var rundt med mens jeg leste det, så her gjaldt det å styre seg :P Delen med tre svartkledde menn er helt i Afrika for meg, og jeg skal spørre henne om det når jeg gir tilbakemelding. Men jeg skal føst lese gjennom det et par ganger og fordøye alt først.
Hannkatt, ca 6
Når jeg fikk den første eposten min, og du skrev at broren din var død, og om hvordan Sinko reagerte når det banket på døren, fikk jeg en video av han. Jeg så to eller tre svartkledde menn brase inn en dør, de var ikke vennlige innstilt. Det lå frykt i hele leiligheten, og jeg fikk en veldig følelse av død over det hele. Jeg ble redd i hele kroppen, og følelsen sitter så godt i, at han tror det er de samme som kommer hver gang det er noen på døren deres. Han vil forsvare dere for døden, men han føler seg liten og kommer til kort.
Han sier;
Stillhet. Det er vondt. Jeg vil snakke, men jeg finner ikke ordene. Det er fordi det er så vondt å snakke om. (får sangen “det er fordi jeg, elsker alt det blåe, og fordi en sjømann er min venn…”)
Jeg kan ikke komme over det. Sorgen er rett og slett for stor. Jeg skulle vært hos han. Kanskje det hadde gjort en liten forskjell for han. Omstendighetene taler for det. Jeg kunne gitt han trøst mens vi ventet. Han skulle få sluppet å føle seg ensom. (ser mann bli slått ned av de som braser inn døren) Jeg er redd. Jeg ser det hele tiden, om og om igjen. Jeg frykter hva som hendte vil hende igjen. Frykten ligger utenpå meg.
Jeg forsvarer dere imot det jeg kan. Katter kan jeg hanskes med. Det har nesten blitt en vendetta mot de. Disse kan jeg ta, men menneskene er jeg for liten til å hanskes med. Jeg føler sorg og angst på grunn av det. Jeg er smertelig klar over hvor liten jeg er i denne verden.
Savner du Andreas?
Jeg føler skyld. Over ikke å være tilstede med min fysiske kropp når han trengte meg. Jeg føler meg rotløs og fortvilet over at mitt ankerpunkt i livet er borte. Hvor skal jeg nå henvende meg? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke snakke om han, for familien er fortvilte. Det er så mye sorg. Vi vil komme igjennom det, men hvordan kommer man over noe slikt? Det er ufattelig. Rett og slett ufattelig. Han var mit livs kjærlighet av dere mennesker. Han var min verden. Akkurat som han var sentrum i deres. Uten at dere helt forstod det.
Smerter i kroppen?
Jeg har smerter etter kampene, men de føles nesten som en lettelse. Det gjør smertene i sinnet lettere å takkle. Kampene får tankene vekk fra Andreas. Jeg kjemper for han, Hver dag. Men jeg vet at kampen er tapt allerede før jeg begynner. Men jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer ikke å komme videre.
Trivsel-
Kan jeg si opp jobben som vaktbikkje? Jeg orker ikke mere. Fra stunden jeg satte bena på innsiden av dørstokken, har det blitt forventet at de andre kattene skal trekke seg unna hagen vår. Jeg har blitt forpliktet til denne jobben, og jeg gjør det så godt jeg kan. Men jeg er sliten nå. Jeg vet dere har det vondt. Jeg vet dere vil gi meg all verdens kjærlighet for meg er det eneste levende igjen fra han. Jeg blir fostret i omsorg. En gang var det hans hender som strøk over meg, hans stemme som fortalte meg sine hemmligheter. Nå er det dere, og dere føler dere nærmere han på grunn av meg. Det er ett tungt lodd, for slik blir jeg aldri ferdig med han. Jeg minnes han med kjærlighet, akkurat slik dere gjør, men jeg sliter også svært med døden hans, og at jeg ikke fikk vært der. Det river meg nesten i stykker av og til. Sorgen er så tung.
Det har gått lang tid, men tid eksisterer ikke i min verden på samme måte som deres. For meg er dette fremdeles som i går. Og noenganger er det slik for dere ogå.
Vi minnes i sammen. Over den tapte bror.
Hvorfor er du så nærvøs/skvetten?
Jeg er redd høye lyder. Det får meg til å tenke på Andreas, og at jeg burde vært der.
Jeg liker ikke fremmede, for plutselig kan de vende seg mot oss. Akkurat som de vendte seg mot han. Han var tillitsfull og åpen. Jeg også var det. Jeg likte hans levesett med venner og ubetinget kjærlighet. Jeg var som han.
Men mennesker kan bli FOR tillitsfulle. Jeg kan ikke tillate meg å gå i den fellen.
Hver gang redselen blir for stor, må jeg bare avgårde. Finne meg en stille plett og pleie min psykiske helse. (ser en gammel dame klappe han, og gi han melk på verandaen. Hun gir også kjærlighet)
Hver gang jeg kommer tilbake, er jeg like redd for hva jeg kan finne. Kanskje dere også blir borte, uten at jeg er her. Det ville vært utholdelig. Men likevel klarer jeg ikke la være å stikke av. Alt blir gjort i panikk.
Jeg hangler igjennom livet sammen med dere.
Jeg sover.Koser meg på sofaen, strekker meg dovent. Det er kjærlighet rundt meg og inne i meg. Jeg ønsker å være her for alltid. Gjennom deres rosa briller ser jeg igjen lyst på livet. Slik det en gang var. Jeg vil begynne å se lyset i tunellen, slik dere har gjort for lenge siden. Jeg kan ikke “komme over” det, men jeg kan prøve å “Leve med det”.
Jeg kan være veldig tilfreds om jeg går inn for det. Men fortell meg at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det. Fortell meg at omstendighetene tatt i betrakning, så var det greit jeg ikke var med han. Jeg elsker han av hele mitt hjerte.
Det er vanskelig for meg å tilpasse meg nye hjem. For min kjærlighet til han er så sterk. Men jeg ER glad jeg er hos dere. For han var en del av dere.
Og her ser du en fin variant av fjortisstrutmunnen, med en dæsj av princess<3
Ho HAH ho HAH na na na na na nananana nana
Agh idag var jeg og trente etter skolen i ca to timer, jeg løp alle rundene mine og etterpå følte jeg med superbra! Så gikk jeg opp og trente med vekter.
Igår sendte jeg altså emailen til dyretolken og idag fikk jeg addressen hvor jeg skulle sende pengene. Mamma skal sende brevet i morgen og da får jeg svaret om ca to dager. Gud som jeg gleder meg!:D redd med glad samtidig.
I emailen med addressen osv, sa hun at hun var allerede ganske sikker på at Sinko din oppførsel var pga Andreas sin død.
\\BTW nye header fra maliinsk! Wopdidoo! den er pen :P jeg liker den, for jeg har nemmelig et sexysmexy killerblikk.
Faen heller jeg trodde dette innlegget skulle bli langt, men jeg holder atm på å lese en HarryXSnape fanfiction og klarer ikke helt rive meg løs mere enn et par min. I tillegg har jeg et fjell med lekser som skulle vært gjort… Life is hard…
Siden to av venninnene mine bestemte seg for å sende spørsmål til en dyretolk, har jeg altså bestemt meg for å hoppe på toget og gjøre det samme med et av kattene våre, Sinko.
Jeg sendte nettopp emailen og er utrolig spent oO Siden jeg gir kattene mer kjærlighet enn de kan takle, ender det som oftes med at de blir irritert pga all kosingen og derfor er jeg litt redd for at han skal si at han ikke liker meg .___. Huff..
Jaja vi får se..
Siste kommentarer