Rundt september i fjor oppdaget jeg, tilsynelatende out of no where, at noen av mine venninner snakket om utveksling og hvor langt de hadde kommet i søkeprosessen. Først tenke jeg undrene på hvor gøy det hadde vært å dra på utveksling, men ble fort dratt tilbake til virkeligheten etter et flashback fra konfirmasjonstiden hvor mamma og pappa hadde selv bestemt om jeg skulle konfirmeres borgerlig eller kirkelig. Jeg kjente de godt nok til å vite at de aldri ville latt meg dra til et fremmed land et helt år. Og akkurat da var jeg selv usikker på hvordan det hele ville gå for seg med hensyn til penger, skole, eksamener og så videre. 

Den første organisasjonen jeg så på var YFU som et av venninnene mine valgte, den andre var AFS som to av mine andre venninner valgte. Den ene fordi faren hennes (som senere skulle intervjue meg og komme på hjemmebesøk) hadde kommet i sving med å jobbe for AFS igjen og derfor aller helst ville at hun skulle da reise med den organisasjonen. Den andre fordi hun rett og slett syntes AFS så mer profesjonelt ut. Jeg så på begge sidene og måtte til slutt si meg enig i av AFS ga meg en mer trygg følelse siden de virket veldig gjennomførte og gav grundig informasjon (ikke at YFU er en dårligere organisasjon, dette er bare inntrykket jeg fikk)

Jeg bestemte meg for å spørre mamma og pappa og selv om jeg ikke husker deres første reaksjon så er jeg sikker på at den var ganske skeptisk og negativ. Noe som er forståelig men også et kjennetegn med mine foreldre. Note: de liker ikke det ukjente.

Dette gjorde bare min interesse for utveksling større og jeg bestemte meg da for at USA var landet jeg helst ville til. Jeg leste og gjorde research, snakket med rådgiver og venner. Alt jeg kunne for å klare å skyte ned/svare på alle argument og spørsmål de hadde rundt utveksling. Jeg skal ikke lyve, det var utrolig mye motgang i familien min rundt dette, men støtten fra venner, voksne, lærere osv hjalp meg til å holde motet oppe og jeg gav meg ikke. Når jeg følte for å gi opp tenkte jeg tilbake på konfirmasjonstiden og hvor lett jeg hadde gitt meg da og hvor ofte jeg hadde angret på dette. Jeg kunne da for svingende ikke la det skje igjen!

Vendepunktet var en dag jeg gikk hjemme og kjeftet så det dundret. Jeg ropte ut om hvor usaklig argumentene deres var, og der og da bestemte jeg meg. Jeg SKULLE på utveksling. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg forventa å klare dette selv, men jeg satte meg nontheless ned på stuegulvet foran mamma, med pass, data og afs arkene jeg hadde skrevet ut.

“Mamma hva er pikenavnet ditt?” tror jeg var det første jeg sa til henne furtent. 

Såvidt jeg husker svarte hun og omsider hjalp hun meg med resten av den første delen av søknaden. Pappa kom tilslutt hjem og hjalp også til etter noe om og men såvidt jeg husker. Samme kveld fikk jeg tilogmed mamma til å overføre søkegebyret på ca 300 kr. Dette var ihvertfall et steg i riktig retning.

Den neste tiden gikk til mange legebesøk for å ta sprøyter, småfikse på papirer siden jeg ikke dobbeltsjekket før vi dro, rådgiverbesøk og endeløse besøk til søsteren min siden hun hadde en scanner slik at vi kunne få sendt inn resten av søknaden.

Mamma og pappa var fortsatt skeptiske men ble endelig mer på min side etter hjemmebesøket.

Men da skjedde selvfølgelig det dummeste som kunne skjedd. Flere måneder tidligere var jeg så oppsatt på å dra til USA at jeg aldri vurderte det at jeg faktisk ikke ville komme inn. Dette forandret seg fort etter at jeg fikk et brev hvor det stod følgende. “AFS har gleden av å tilby deg en plass i Tyskland!” wait what?

Jeg har alltid likt Tyskland, jeg kan tilogmed litt Tysk, men av en eller annen grunn forandret alt dette seg når jeg ble møtt med tilbudet om å bo der i et år. Hvorfor? Jeg har tenkt utrolig mye på dette, men enda ikke funnet et fornuftig svar.

Jeg mannet meg opp til å ringe AFS et par dager etter dette. Eller…hvem prøver jeg å lure, jeg innså at fristen for å søke var idag og antok da at fristen for å evt skifte land også gikk ut da. Jeg brukte hele skoledagen på å prate med de rundt meg. Vi så gjennom hele landlisten igjen, denne gangen uten å la USA overskygge alt. Først tenkte jeg India, men etter å ha snakket med venner ble jeg overbevist om at det kanskje ikke var det beste. Deretter kom Italia. Italia virket fint. Nydelig kunst som jeg bare visste om siden jeg nettopp hadde lest Engler&Demoner av Dan Brown, fantastisk kultur, et språk som jeg kunne lære meg letter pga av fransken jeg nå hadde på skolen. Italia virket rett og slett som et genialt valg! For ikke å snakke om at jeg faktisk hadde ført det opp som tredjevalg i september i fjor.

Jeg ringte AFS og fikk byttet, alt gikk supert og jeg hadde kommet inn og allting. 

Men selvfølgelig ble den neste tiden akkurat som starten av søkeperioden igjen. Note: De liker ikke det ukjente!

Hvordan skulle jeg få året godkjent nå? De pratet da slettes ikke engelsk i Italia?

Og ikke på tale at jeg kom til å klare å lære Italiensk på et år. Åneidu

Hva skulle jeg liksom få ut av dette?

Alle disse negative og kritiske spørsmålene kom nok en gang, men denne gangen hardere. Nå hadde jeg jo ikke engang sjansen til å forbedre engelsken min som tydeligvis hadde vært et av hovedmotivasjonene deres. Alt skal ha noe for seg. Ikke noe utveksling kun for opplevelsene her nei.

Men jeg stod på, snakket med venner, voksne, lærere osv. Jeg lot meg ikke knekke denne gangen heller og nå endelig etter 4 måneder med hardt arbeid er jeg endelig 100% sikker på at jeg får lov til å dra.

Pappa spurte meg en  kveld for ikke så lenge siden om jeg var helt sikker på at jeg ville til Italia, for isåfall så ville han betale startbeløpet til AFS.
Sikker? et øyeblikk ble jeg litt irritert. Hadde jeg ikke kjempet og stått på i 4 måneder for å bevise at dette var noe jeg ville mer enn noe annet?

Istedet så jeg dumt på han, lo og sa “Ja jeg er sikker herregud.”

Jeg har nå fått invitasjon til preorientering i Trondheim den 8-10 april og fikk bestilt flybilletter og sett på invitasjonen med mamma og pappa uten noen problemer.  Det eneste jeg gruer meg til nå er å finne fram når jeg kommer til Trondheim. :)

Dette er en utrolig lang beskrivelse, men jeg håper den kan gi et innblikk til noen av dere som ønsker og dra på utveksling og kanskje møter motgang, eller at den bare kan vise at det ikke er alle som bare får et klapp på skuldern og “ofcourse” når det gjelder slike ting.